Alt tydet på at dette skulle bli et godt år, med liten hvalp i hus, som bare var nydelig og skjønn.
Vi hadde fått en liten venn , eller nei, egentlig ble hun nesten behandlet som en baby i begynnelsen. Helt til vi kom
på at hun faktisk var en hund.
Hun var ofte med meg ut til min mor, og hun elsket å ligge i fanget hennes å bare sove, trygt og godt.
Det var på en slik visitt at jeg da gikk ut på glatta, og det var veldig glatt
den kvelden, for å lufte hund, at jeg falt så lang jeg var og brakk fingeren. Heldigvis så hørte jeg at det knakk, så jeg tok av meg ringene, og så gikk jeg hjem.
Det var først dagen derpå at min herlig
sykepleierdatter forlangte at jeg gikk på legevakten for å ta bilde og sjekke hva som hadde skjedd, og det gjorde jeg . Brudd og drop-finger kalt de det. Skinne i 8 uker. Heldigvis på venstre hånd, men ikke helt velfungernde for
et tastatur.
Men lite visste jeg da at dette bare var en bagatell, i forhold til det som lå foran meg.