Året som nå raskt går mot hell, har ikke vært det beste året i mitt liv, mye har vært vondt og

vanskelig. Men jeg står fremdeles oppreist på tross av ulike snublesteiner. Jeg skal lede dere

gjennom dette Annus horribilis måned for måned. Og kanskje ender det ikke like tungt som

det startet.

Alt tydet på at dette skulle bli et godt år, med liten hvalp i hus, som bare var nydelig og skjønn.

Vi hadde fått en liten venn , eller nei, egentlig ble hun nesten behandlet som en baby i begynnelsen. Helt til vi kom på at hun faktisk var en hund.

Hun var ofte med meg ut til min mor, og hun elsket å ligge i fanget hennes å bare sove, trygt og godt.

Det var på en slik visitt at jeg da gikk ut på glatta, og det var veldig glatt den kvelden, for å lufte hund, at jeg falt så lang jeg var og brakk fingeren. Heldigvis så hørte jeg at det knakk, så jeg tok av meg ringene, og så gikk jeg hjem.

Det var først dagen derpå at min herlig sykepleierdatter forlangte at jeg gikk på legevakten for å ta bilde og sjekke hva som hadde skjedd, og det gjorde jeg . Brudd og drop-finger kalt de det. Skinne i 8 uker. Heldigvis på venstre hånd,  men ikke helt velfungernde for et tastatur.

Men lite visste jeg da at dette bare var en bagatell, i forhold til det som lå foran meg.

Bildet viser oss på vei til Frekhaug og Håstølen . Dette er som dere ser tatt på bilturen på vei opp på Hardangervidda. Vi skulle være barnevakt, noe vi sjelden får til, siden vi bokstavlig talt bor på hver vår side av landet, øst og vest. Vi måtte overnatte på Ål,( noe jeg svært gjerne gjør igjen , fordi vi hadde med oss Luna, som ble sliten av å kjøre bil.) Men det ble en herlig tur, med masse lek og morro med ungene. Ingenting er som å få være barnevakt en helg, og skjemme ungene ordentlig bort.

Resten av februar gikk som vintermåneder går, med jobb, snømåking og masse lek og morro med hvalpen.