Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Hvor stor andel, i kroner eller prosent av utenriksdepartementets budsjett kapittel 100 går til drift av ambassader hvor Norge har et bistandspolitisk engasjement?

Svar

Jonas Gahr Støre: Utenriksdepartementet viser til svar på spørsmål nr. 414 til Statsbudsjettet 2010, fra Fremskrittspartiets fraksjon. Drift av bistandsengasjement dekkes ikke over kapittel 100 Utenriksdepartementet. Derimot dekkes dette av kapittel 140 Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen. Enkelte utenriksstasjoner har bistandspolitisk engasjement som ett av flere arbeidsområder. Driftsutgiftene for disse stasjonene fordeles forholdsmessig mellom kapittel 100 Utenriksdepartementet og kapittel 140 Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen, der drift av det bistandspolitiske engasjementet dekkes over sistnevnte kapittel. Tilsvarende har noen bistandsstasjoner enkelte stillinger som dekker oppgaver som ikke er relatert til vårt bistandsengasjement. Driftsutgiftene for disse stillingene dekkes da over kapittel 100.

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Vil utenriksministeren ta noen initiativ i forhold til Høykommissæren for flyktninger, for å bedre situasjonen for de 150 familiene fra Rom-folket, som høykommissæren plasserte midlertidig i 2 flyktningeleire ved Mitrovica for 11 år siden?

Begrunnelse

På søndagsrevyen 28. februar 2010 tok NRK opp forholdene til 150 familier fra Rom-folket, som hadde blitt tvangsflyttet fra sine hjem, til to flyktningeleire i Mitrovica for 11 år siden. Ansvarlig for flyttingen var UNCHR og Kirkens Nødhjelp. Over 80 barn har dødd så langt, på grunn av at leirene er plassert ved siden av avfallshaugene fra gruvedriften i samme by. Avfallshaugene innholder bly, kvikksølv og andre giftstoffer. Barn vokser opp med store smerte og er alvorlig syke, uten at det internasjonale samfunnet griper inn. Da UNCHR flyttet disse familiene var det meningen at de skulle bo der i 45 dager, som nå er blitt til 11 år. Siden Norge er den 6. største bidragsyteren til UNCHR, er det kanskje naturlig at vi ser på forholdene for disse familiene, og stiller krav til UNCHR om at disse barna og gravide får legebehandling for de giftstoffene de har vært utsatt for.

Svar

Jonas Gahr Støre: Jeg deler din bekymring for situasjonen for Rom-befolkningen i Mitrovica. La meg imidlertid innledningsvis få påpeke at enkelte av opplysningene i NRKs reportasje ikke var riktige. For det første stemmer det ikke at Kirkens Nødhjelp var ansvarlige for flyttingen av denne befolkningen til disse leirene i 1999. Befolkningen ble heller ikke tvangsflyttet, men gitt et midlertidig oppholdssted etter at Roma Mahalla, bydelen der Rom-folket bodde, ble ødelagt under krigen i 1999. Rom-befolkningen følte seg truet av den albanske majoritetsbefolkningen i Mitrovica, som beskyldte Rom-folket for å ha samarbeidet med serbiske paramilitære under Kosovo-krigen. Det var derfor vanskelig å finne et nytt sted å plassere befolkningen der de også kunne føle seg trygge. I 2004 gjennomførte WHO helsetester i leirene som viste høy forekomst av blyforgiftning blant befolkningen. UNMIK besluttet derfor i 2005 å flytte befolkningen til den tidligere militærleiren Osterode, og det ble lagt planer for gjenoppbygging av Roma Mahalla-bydelen. Kirkens Nødhjelp fikk ansvaret for driften av leirene Cesmin Lug og Osterode. Det har vært en krevende prosess siden da. Det er fortsatt stor spenning mellom befolkningsgruppene i Nord-Kosovo og denne delen av landet utgjør fremdeles den største politiske, økonomiske og sosiale utfordringen for det internasjonale samfunn og for Kosovos myndigheter. Dette har vanskeliggjort arbeidet med å flytte rom-familiene fra disse leirene. Men dette betyr ikke at ikke noe har blitt gjort. Norge har vært blant de fremste til å engasjere seg i dette kompliserte arbeidet. Vi har siden 2005 har hatt stor oppmerksomhet om situasjonen for rom-befolkningen i Kosovo, og har trolig gitt mer bistand enn noen annen bilateral giver for å bedre levekårene for denne befolkningsgruppen i landet. Fra 2005 til i dag har Norge, gjennom Kirkens Nødhjelp, bistått med å flytte familier fra Cesmin Lug-leiren til den nye leiren Osterode, bygge nye boliger samt en helsestasjon i Roma Mahalla, i tillegg til å ha igangsatt tiltak for å få barna på skole, de voksne i arbeid og for kvinnenes rettigheter. På det meste, i 2006, ble mer enn 10 % av den norske bevilgningen til Kosovo brukt på tiltak for rom-befolkningen i Mitrovica. Bare byggingen av tre nye boligblokker og en helsestasjon i Roma Mahalla kostet 23 millioner kroner. Disse er i dag bebodd av flere familier som har flyttet fra de blyforgiftede områdene, men også av andre rom-familier. Fra 2001 til 2008 lå ansvaret for flyktningleirene hos UNMIK, FNs sendelag til Kosovo, som hadde ansvaret for styringen av provinsen i henhold til Sikkerhetsrådsresolusjon 1244. Siden 2008 ligger ansvaret for disse leirene hos Kosovos myndigheter. Kirkens Nødhjelp overlot i 2009 ansvaret for driften av dem til en lokal organisasjon som finansieres av Kosovos regjering. Det blir nå viktig at Kosovo tar ansvaret for å løse situasjonen for de familiene som fremdeles oppholder seg i disse leirene. Problemet er imidlertid komplisert, ettersom 15 familier nekter å flytte fra den mest forurensete leiren Cesmin Lug til Osterode. I tillegg rapporteres det at nye familier flytter til leirene i håp om på denne måten å bli tilbudt nye boliger. Europakommisjonen har nå i samarbeid med nasjonale myndigheter tatt et nytt initiativ for å forsøke å løse problemet. Gjennom en bevilgning på 5 millioner € oppretter Kommisjonens liaison-kontor i Pristina i disse dager et prosjekt som skal bygge nye boliger i Roma Mahalla og legge til rette for en fredelig og frivillig flytting av de gjenværende rom-familiene fra de blyforgiftede områdene. Det er positivt at EU og nasjonale myndigheter nå følger opp på et område der norske myndigheter og frivillige organisasjoner har vært engasjerte gjennom flere år, og vår ambassade i Pristina vil ha tett kontakt med Europakommisjonens representanter og myndighetene for å følge hvordan dette prosjektet nå tas videre. Vi er spesielt opptatt av situasjonen for barna som nå befinner seg i disse leirene, og det er ingen tvil om at barnas helsesituasjon må følges opp.

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Nobelprisvinner Shirin Ebadi har i et brev til FNs Menneskerettighetsråd oppfordret Rådet til å utnevne en Spesialrapportør for Iran og til å starte gransking av regimets brutale fremferd mot opposisjonelle i landet. Hva gjør utenriksministeren for å sette fokus på Iran gjennom Norges medlemskap i UNHRC, og vil utenriksministeren ta til ordet for at det opprettes en slik Spesialrapportør i Rådet?

Begrunnelse

Situasjonen for menneskerettighetene i Iran er svært alvorlig og verdenssamfunnet har de siste ukene med alvor fått se hvordan regimet slår brutalt ned på selv fredelige demonstrasjoner. I den grad uavhengig informasjon kommer ut av landet, er det bilder og historier som taler om sensur, overgrep, henrettelser og drap på motstandere av Mullah-regimet. Norge ble valgt som medlem av FNs Menneskerettighetsråd i mai 2009 for perioden 2009-2012 og har dermed anledning til aktivt å ta opp problemstillinger knyttet til menneskerettighetene i Iran gjennom rådets sesjoner.

Svar

Jonas Gahr Støre: Menneskerettighetssituasjonen i Iran er kraftig forverret etter presidentvalget i landet. Norske myndigheter har gjentatte ganger tatt opp menneskerettighetssituasjonen i Iran overfor iranske myndigheter. (Se her mine svar på tidligere spørsmål til skriftlig besvarelse om situasjonen i Iran). I vår første sesjon som medlem av FNs menneskerettighetsråd i september 2009, tok Norge opp overgrepene mot fredelige demonstranter, opposisjonspolitikere og journalister i Iran. Vi kom med en sterk oppfordring til Iran om å la FNs spesialrapportører gjennomføre uavhengige granskninger av menneskerettighetssituasjonen etter presidentvalget. Menneskerettighetssituasjonen i Iran var oppe i rådets landhøring (UPR) 15. februar i år. Norge hadde på forhånd sendt inn en rekke konkrete spørsmål til Iran. Vi tok blant annet opp stengingen av Shirin Ebadis Senter for Menneskerettighetsforkjempere og de mange begrensninger i ytringsfriheten. Videre stilte vi spørsmål ved regimets brutale behandling av fredelige demonstranter etter valget i juni i fjor. Flere av spørsmålene til Iran knyttet seg til dødsstraff og avskyelige avstraffelsesmetoder som steining. Religionsfrihet, situasjonen for religiøse minoriteter, kvinners rettigheter og barns rettigheter ble også reist i de spørsmålene som ble sendt Iran i forkant av høringen. Norge er også medforslagsstiller til Iran-resolusjonen i FNs generalforsamling og deltar aktivt i forhandlingene om denne. Resolusjonen som ble vedtatt i desember 2009 fordømmer sterkt alle menneskerettighetsovergrepene i Iran. Shirin Ebadi har flere ganger vektlagt betydningen av denne resolusjonen. Jeg har merket meg hennes forslag om å opprette en egen spesialrapportør på Iran i FNs menneskerettighetsråd. Forslaget er interessant og relevant fordi Iran – siden 2005 – har nektet å samarbeide med rådets tematiske spesialrapportører, blant annet på tortur, ytringsfrihet, menneskerettighetsforkjempere og religionsfrihet. Vi har et tett samarbeid med likesinnede land i rådet om håndteringen av graverende landsituasjoner. Vi vil ta dette forslaget opp med disse landene for å se hvordan det best kan gjennomføres.

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): I begynnelsen av 2009 ble FNs spesielle antikorrupsjonsenhet "Procurement Task Force" lagt ned og oppgavene overført Office of Internal Oversight Services. I følge Associated Press 12. januar har dette medført at ingen korrupsjonssaker har blitt ferdig etterforsket det siste året, sammenlignet med gjennomsnittlig 150 saker per år under PTFs mandat. Mener utenriksministeren at det er grunn til bekymring over anti-korrupsjonsarbeidet i FN?

Begrunnelse

På bakgrunn av flere store korrupsjonssaker innen FN-systemet, deriblant olje-for-mat programmet i Irak, opprettet FN en spesiell antikorrupsjonsenhet kalt Procurement Task Force i 2006. Over de tre neste årene avdekket enheten underslag og korrupsjon i kontrakter og bistand tilknyttet FN-systemet tilsvarende mer enn 1 mrd. USD. Etter at enheten ble lagt ned i begynnelsen av 2009 og ansvaret overført til OIOS har antall åpnede saker og antall saker som etterforskes falt dramatisk, til tross for at lederen av OIOS Inga-Britt Ahlenius uttalte følgende til Reuters 10. januar 2008 om FNs fredsbevarende operasjoner: "we can say that we have found mismanagement and fraud and corruption to an extent we didn't really expect". Dette bør synliggjøre at korrupsjonsproblematikken tilknyttet FNs virksomhet må tas på alvor.

Svar

Jonas Gahr Støre: FNs spesielle antikorrupsjonsenhet ”Procurement Task Force” (PTF) ble i sin tid opprettet som en ad hoc spesialenhet fordi det var oppstått et etterslep av saker og skulle spesielt følge opp mistanke om korrupsjon innenfor FNs anskaffelsessystem. Det var en erkjennelse av at FNs virksomhet og spesielt FNs fredsbevarende operasjoner har vokst kraftig det siste tiåret. FN opererer i de vanskeligste områdene i verden, ofte i fravær av nødvendig infrastruktur. I slike situasjoner skal man i felt utstyre fredsoperasjoner og FNs hjelpeapparat med nødvendig materiell til enhver tid. FN er blitt en viktig aktør i mange sammenhenger hvor store kontrakter skal inngås. Det er derfor viktig å bidra til at FN har gode systemer for intern-revisjon og etterforskning. Det er i denne sammenheng viktig å merke seg at FNs eksterne Revisjonspanel ”Board of Auditors” konkluderte med at ”the PTF did not find widespread corruption” i organisasjonen. Når det gjelder representantens spørsmål med hensyn til ferdig etterforskede saker, tar artikkelen i Associated Press feil. Av de 175 sakene som ble overført fra FNs spesielle antikorrupsjonsenhet (PTF) til FNs kontor for internt tilsyn (OIOS) i 2008, var det per 11. november 2009 kun 32 saker som er åpne og under fortsatt etterforskning. Dette betyr at antall ferdige etterforskede saker det siste året er 143, noe som tilsvarer omlag det samme nivået som under FNs spesielle antikorrupsjonsenhet (PTF). Det er enighet i Generalforsamlingen om at det permanente ansvaret for å etterforske og følge opp korrupsjonssaker i FN ligger, og bør ligge, hos OIOS. Det var derfor konsensus om ikke å videreføre FNs spesielle antikorrupsjonsenhet for anskaffelse (PTF) etter 1. januar 2009. Det ble imidlertid sikret god overføring av kunnskap og erfaring fra ”Procurement Task Force” til OIOS. Jeg mener på dette grunnlag at det ikke er grunn til bekymring at antikorrupsjonsarbeidet er overført til OIOS. Samtidig vil jeg slå fast at dette er et felt vi følger meget nøye. Norge har vært en av de sterkeste støttespillerne til OIOS, både når det gjelder tildeling av ressurser under FNs budsjettforhandlinger og når det gjelder å skjerme og styrke OIOS’ uavhengige mandat. Norge har også spesifikt støttet behovet for å styrke OIOS’ etterforskningsavdeling. OIOS har de siste fem årene vært ledet av en tidligere svensk riksrevisor som vi har samarbeidet nært med. OIOS har under hennes ledelse gjennomført en rekke strukturelle endringer for bedre å sette FN i stand til å avdekke og forfølge korrupsjon og mislighold. Det er nylig opprettet tre sentre (New York, Nairobi og Wien) med etterforskningskapasitet og ansvar for å følge opp mistanke om mislighold i hele FN-systemet. Det er en stor utfordring å skulle forvalte medlemslandenes bidrag på best mulig måte. Et viktig reformtiltak som Norge har vært sterk pådriver for er behovet for et oppdatert, helhetlig IT-system i FN. Dette er i ferd med å bli implementert og vil kunne bidra til å forbedre intern-revisjonen betraktelig. Norge vil fortsette å støtte FNs interne prosesser, ressursmessig og normativt, slik at FN blir best mulig utstyrt til å håndtere de store logistiske utfordringene organisasjonen har slik at medlemslandene får mest mulig ut av våre bidrag. Norge kanaliserer betydelige midler gjennom multilaterale organisasjoner, herunder FN, og vi stiller strenge krav til forvaltningen av og kontroll med disse midlene, for å nå fastsatte mål og unngå misligheter. Utenriksdepartementet har styrket innsatsen for å forebygge, avdekke og forfølge økonomiske misligheter. Dette arbeidet omfatter bl.a. kontakt med multilaterale organisasjoner, herunder OIOS, for å få en bedre oversikt over hvordan organisasjonene som vi kanaliserer midler gjennom, arbeider på dette feltet. Utenriksdepartementets Sentrale kontrollenhet besøkte OIOS i november 2009 for dette formålet. I tillegg til direkte kontakt med OIOS om arbeidet med økonomiske misligheter, vektlegges innsats for å gi klarere styringssignaler gjennom Generalforsamlingen og FNs budsjett- og administrasjonskomité (5. komité). Samarbeidet med likesinnede land og likeledes arbeidet med å bygge bro for å bidra til økt forståelse for gode kontrollrutiner i FN er meget sentralt fra norsk side.

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Med bakgrunn i den tyrkiske justisministerens utsagn på mandag 9. november om at æresdrap har en eksplosiv økning i Tyrkia, og med bakgrunn i den offensive holdningen Norge har i slike saker, vil jeg spørre utenriksministeren om han vurderer å diskutere problemene med tyrkiske myndigheter?

Begrunnelse

Ifølge Document.no mandag 9. november kunne den tyrkiske justisministeren fortelle om en nærmest eksplosiv økning i antall æresdrap i landet de senere år. Bare i løpet av årets 7 første måneder har det blitt begått 953 æresdrap. Tyrkia er et NATO-land og et vestvendt land som vil inn i EU. Det er derfor svært bekymringsfullt at det er en enorm økning av æresdrap. Grunnen til denne økningen forklares med at kvinner ønsker å frigjøre seg og menn ønsker å gå den andre vei.

Svar

Jonas Gahr Støre: La meg i mitt svar først bemerke at den tyrkiske justisministeren presenterte statistikk over drap generelt på kvinner, som indikerer at det har vært en økning de senere år. Tallene gjaldt ikke spesifikt æresdrap. Det er imidlertid stor usikkerhet om det statistiske grunnlaget, så det er vanskelig å si om det har vært en betydelig reell økning. Men det vi kan slå fast at tallet på drap på kvinner er svært høyt. Tyrkiske myndigheter er selv oppmerksomme på problemet. Den tyrkiske straffeloven ble revidert i 2005 og kvinners rettslige stilling ble styrket. Det loven omtaler som tradisjonsdrap er en skjerpende omstendighet ved straffeutmålingen. Æresdrap er ikke nevnt som begrep i den tyrkiske straffeloven. Tyrkia har også innført lovbestemmelser om vold mot kvinner, utarbeidet handlingsplaner for likestilling og opprettet et generaldirektorat for kvinners status under statsministerens kontor. EU følger utviklingen i Tyrkia som ledd i landets medlemskapsforhandlinger. Europakommisjonen påpekte i sin årlige rapport om Tyrkia i oktober at æresdrap, vold og tvangsekteskap er alvorlige problemer. Lovverket er i stor grad tilfredsstillende, men det mangler mye når det gjelder gjennomføringen av bestemmelsene. Kunnskap om kvinners rettigheter er lite utbredt. Utenriksdepartementet har regelmessige politiske konsultasjoner med tyrkiske myndigheter på utenriksministernivå og statssekretærnivå. I disse samtalene tar vi også opp utfordringer Tyrkia står overfor når det gjelder respekt for menneskerettighetene, og spørsmål om æresdrap vil kunne tas opp i denne sammenheng. Norge har også støttet FNs arbeid for kvinners rettigheter i Tyrkia.

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): I hvilken grad har bistandsministeren tenkt til å vurdere sanksjoner eller stopp i bistand til Uganda, så lenge man dreper barn og kvinner i forbindelse med rituelle ofringer og hekseprosesser?

Begrunnelse

I Vårt Land 23.10.09 kan vi lese at minst 23 barn har blitt drept i forbindelse med rituelle ofringer i Uganda. Uganda er et land hvor Norge er involvert og hvor vi også i 2010 vil være en bidragsyter. Også når det gjelder hekseprosesser blir kvinner og barn forfulgt og drept i tusenvis, og så dramatisk er det at saken ble drøftet på FNs ekspertkonferanse i Genève.

Svar

Erik Solheim: Ifølge det ugandiske politiets oversikt, har antallet rapporterte rituelle drap økt kraftig i den senere tid, fra tre tilfeller i 2007 til atten i 2008. Selv om det er usikkert hvorvidt det er snakk om en reell økning i antall rituelle drap, eller om flere tilfeller nå faktisk meldes til politiet, deler jeg fullt ut representanten Woldseths bekymring. Dette er en praksis som må bekjempes. Troen på hekseri er utbredt i Uganda, og den lever ofte side om side med etablerte religioner som kristendom og islam. Videre er det uklare grenser mellom det som betegnes som hekseri, og tradisjonelle former for behandling og urtemedisin. Det er avgjørende at myndighetene i Uganda er seg sitt ansvar bevisst for å bekjempe hekseri og rituelle drap. Uganda har undertegnet en rekke internasjonale og regionale menneskerettighetsinstrumenter som er relevante på dette området, både innenfor menneskerettigheter generelt og barns rettigheter spesielt. Disse rettighetene er beskyttet i Ugandas grunnlov av 1995. Uganda har også siden 1957 hatt en egen lov mot hekseri. Det juridiske rammeverket har således vært på plass lenge. Utfordringen er gjennomføringen i praksis. Samtidig er det positive tegn å registrere. Det er da heller ingen tvil om at det ugandiske samfunn og myndigheter tar dette problemet på alvor. I løpet av det siste året har det kommet klare og sterke uttalelser fra stort sett alle deler av ugandisk samfunn, inkludert sivilsamfunnet, religiøse grupper og fra politisk hold. Politiet har nedsatt en egen arbeidsgruppe som skal følge med og koordinere innsatsen. Etterforskningen av denne typen saker er styrket. Det samme er det forebyggende arbeidet i lokalsamfunnene. Gjennom støtte til justissektoren i Uganda, inkludert politiet, samt bidrag over flere år til utviklingen av menneskerettighetskommisjonen, bidrar også Norge aktivt og konkret i kampen mot rituelle drap. Det er et bidrag vi har tenkt å fortsette med. Ifølge media ser politiet så langt i år en nedgang i antall rituelle drap. Dette er gledelig. Samtidig er det viktig å understreke at de forholdene som representanten Woldseth tar opp har sin bakgrunn i tro og tradisjoner som går veldig langt tilbake i tid, og at det vil ta tid å endre dette. Dette kjenner vi fra mange sammenhenger, også fra vår egen historie. Når det gjelder hvilke konsekvenser dette bør få for vårt utviklingssamarbeid, er jeg tilbøyelig til å trekke den motsatte konklusjon av det representanten Woldseth synes å gjøre. Min antakelse vil være at det å avslutte utviklingssamarbeidet med Uganda neppe vil utgjøre et positivt bidrag verken for kvinner, barn eller andre som utsettes for rituelle overgrep. Snarere tvert imot. Ifølge det ugandiske politiets oversikt, har antallet rapporterte rituelle drap økt kraftig i den senere tid, fra tre tilfeller i 2007 til atten i 2008. Selv om det er usikkert hvorvidt det er snakk om en reell økning i antall rituelle drap, eller om flere tilfeller nå faktisk meldes til politiet, deler jeg fullt ut representanten Woldseths bekymring. Dette er en praksis som må bekjempes. Troen på hekseri er utbredt i Uganda, og den lever ofte side om side med etablerte religioner som kristendom og islam. Videre er det uklare grenser mellom det som betegnes som hekseri, og tradisjonelle former for behandling og urtemedisin. Det er avgjørende at myndighetene i Uganda er seg sitt ansvar bevisst for å bekjempe hekseri og rituelle drap. Uganda har undertegnet en rekke internasjonale og regionale menneskerettighetsinstrumenter som er relevante på dette området, både innenfor menneskerettigheter generelt og barns rettigheter spesielt. Disse rettighetene er beskyttet i Ugandas grunnlov av 1995. Uganda har også siden 1957 hatt en egen lov mot hekseri. Det juridiske rammeverket har således vært på plass lenge. Utfordringen er gjennomføringen i praksis. Samtidig er det positive tegn å registrere. Det er da heller ingen tvil om at det ugandiske samfunn og myndigheter tar dette problemet på alvor. I løpet av det siste året har det kommet klare og sterke uttalelser fra stort sett alle deler av ugandisk samfunn, inkludert sivilsamfunnet, religiøse grupper og fra politisk hold. Politiet har nedsatt en egen arbeidsgruppe som skal følge med og koordinere innsatsen. Etterforskningen av denne typen saker er styrket, Det samme er det forebyggende arbeidet i lokalsamfunnene. Gjennom støtte til justissektoren i Uganda, inkludert politiet, samt bidrag over flere år til utviklingen av menneskerettighetskommisjonen, bidrar også Norge aktivt og konkret i kampen mot rituelle drap. Det er et bidrag vi har tenkt å fortsette med. Ifølge media ser politiet så langt i år en nedgang i antall rituelle drap. Dette er gledelig. Samtidig er det viktig å understreke at de forholdene som representanten Woldseth tar opp har sin bakgrunn i tro og tradisjoner som går veldig langt tilbake i tid, og at det vil ta tid å endre dette. Dette kjenner vi fra mange sammenhenger, også fra vår egen historie. Når det gjelder hvilke konsekvenser dette bør få for vårt utviklingssamarbeid, er jeg tilbøyelig til å trekke den motsatte konklusjon av det representanten Woldseth synes å gjøre. Min antakelse vil være at det å avslutte utviklingssamarbeidet med Uganda neppe vil utgjøre et positivt bidrag verken for kvinner, barn eller andre som utsettes for rituelle overgrep. Snarere tvert imot.