Det snakkes så mye om tidsklemma for småbarnsforeldre, men jeg kan trøste alle de småbarnsfamiliene der ut med at det blir ikke bedre med årene, men kroppen blir mer sliten.
Det har seg nemlig sånn,når
jeg ser tilbake på årene som småbarnsmor og fulltidsarbeidende, i tillegg til å være politker på fritiden, så var det hektisk og travel, javisst. Men da hadde jeg overskuddet til å orke det. Etter at ungene (
3) ble store, så var det en rolig tid, hvor jeg kunne nyte livet og ta for meg av dets goder. Dette var vel når jeg var mellom 48 og 55. Men så har det balla på seg 
Nå er jeg fremdeles i full jobb, og litt politiker på si, men i tillegg har jeg barnebarn som skal besøkes, en gammel mor jeg skal ta meg av, en hytte som skal passes, å ja, det er sant et hjem
og en ektemann også. Alle drar i hver sin retning ( inni i mitt hode og i min samvittighet) Man føler at man ikke greier omsorgsoppgavene godt nok. For nå er man 62 og ikke 40 , det merkes skal jeg fortelle dere. Dagene går dessuten
fortere jo eldre man blir, neida, timene i døgnet er de samme, men da vi var små var 5 minutter laaaaaang tid, nå er 5 timer egentlig litt snaut, hvis du skjønner hva jeg mener.
Hobbyer som jeg har mange av blir prioritert
bort, nope...overskuddet manglet til å sette seg ved rokken eller veven...tilomed strikketøyet kjennes tungt innimellom.
Men er ting er sikkert at selv om tidsklemma trykker like hardt på en 62åring som en 35 åring.. så
har jeg aldri et kjedelig øyeblikk.